Buss nummer 320 går til overgrunnsbanen, Skytrain.. Bangkok har over og undergrunnsbane. Bussen humper av gårde på en grusvei og jeg sitter godt i en buss med skikkelig gjennomtrekk, alle dører og vinduer er åpne. Jeg eneste passasjer. For sju kroner blir jeg kjørt i en time. Men jeg vet ikke hva jeg har i vente. En busstur som etter hvert ligner på ”Runaway train” med John Voigt.
Min sjåfør kommer nå ut på asfalt og alt forandrer seg. Den lille mannen har et digert ratt foran seg og bussen er svær. Han har bare sokker på beina, ingen sko og girstanga når han nesten til skuldrene. Jeg synes det ser komisk ut. Men det endrer seg raskt. Mannen kjører som en gal. Han har nå fått opp farten. Kolossen av en buss raser av gårde mellom mopeder og små biler. Han skifter fil raskere enn en moped.
Billettdamen går og setter seg to seter bak og sover. Jeg er nå litt redd, farten er stor og bussen vingler hit og dit.
Det er fire filer på veien, men det er seks biler ved siden av hverandre og alle skifter fil hele tida. Og plutselig ser jeg en eldre dame med en vogn med sitt gatekjøkken midt på motorveien. Min sjåfør runder damen med en elegant sving. For meg helt utrolig, han kjører i minst hundre kilometer i timen og det vrimler av biler rundt ham. Bussen kjører nå som en svale flyr, jeg er imponert og føler meg litt tryggere. Da snur han seg mot meg og hilser, og dermed er jeg like bekymret.
Noen tonn buss har en sjåfør som ikke ser på veien. Det hjelper ikke det spor at han smiler bredt til meg.
En time senere har billettdamen våknet og jeg har nå adrenalin i kroppen som en fjellklatrer som holder på å miste grepet uten tau. Jeg vakler ut av bussen og holder meg fast i et gelender. Bussjåføren smiler til meg igjen og jeg er kvalm men prøver å smile tilbake.
Det var kun en vanlig tur med en liten smilende sjåfør i en stor buss.
Forfatter: Steinar Kleven, Nakhon Phanom, Thailand
