Jeg føler meg ikke bra og vil til en lege og prøver å forklare at jeg trenger henne som tolk.
Min kone smiler og sier selvsagt kan jeg det. Men først vil hun vite hva som feiler meg, første tabbe, men jeg forklarer. Du må oversette det jeg sier og ikke annet. Hun smiler igjen, noe mistenkelig, for jeg har noe erfaring med dette. Vi drar.
Fremme på det offentlige sykehuset begynner vandringen fra disk til disk. Registrering, måling av vekt, høyde og blodtrykk. Videre til neste benk. Som jeg har skrevet før. Her sitter man på en benk rykker stadig nærmere når en kommer ut går neste inn. Det blir min tur til å møte legen.
Hun spør på dårlig engelsk om hva som feiler meg og ser på min kone som står like ved. Jeg kommer ikke til orde før en lang tirade av spørsmål og svar går over hodet på meg. Jeg kikker på min kone og spør hva skjer her. Hun sier at hun oversetter og snakker raskt på thai til legen som svarer tilbake. Jeg blir sint og sier høyt stopp og reiser meg, det var en tabbe. En skal aldri bli sint i rom der det er andre. Det kan ha alvorlige konsekvenser, så jeg setter med ned igjen.
Hvis en blir sint taper de jeg blir sint på ansikt, det er fatalt og glemmes aldri. Legen ble stille min kone så ned i gulvet og det ble stille utenfor den åpne legekontordøra også. Jeg har nå diagnosen gal fallang av alle som hørte utbruddet. Legen så på meg ga meg to ark og så ut til å ville ha meg ut av kontoret, ikke ett ord om hva diagnosen var eller hva jeg burde gjøre videre.
Jeg er nå godt opplært i thai kultur, og kan aldri bli sint igjen, kanskje kommer legen og legger meg inn til behandling. Det vil jeg ikke og dermed øver jeg meg på badet i å smile når jeg blir sint, for jeg kan fremdeles bli sint på grunn av thai kultur…
Forfatter: Steinar Kleven, Nakhon Phanom, Thailand
